søndag 18. mars 2018

Hvorfor dele personlige problemer?

Tusen takk for all støtten jeg fikk i forbindelse med det første innlegget mitt, det betyr utrolig mye for meg. Jeg hadde aldri trodd at så mange mennesker skulle engasjere seg.

Jeg har alltid vært en person som ikke deler mine personlige problemer, med noen. Omtrent. Jeg forteller kjæresten fordi det er relevant å forstå hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Andre, nei da føler jeg at jeg legger problemer unødig over på dem. Jeg har alltid tenkt at jeg klarer alt og at jeg ikke trenger noen andre enn meg selv.

Men for en stund siden hørte jeg om en psykologisk modell, kalt "Joharis Vindu":


På denne linken finner du en video som forklarer modellen: https://ndla.no/nb/node/116760?fag=2603

Denne modellen ga meg innblikk i hva jeg deler med folk og hva det innebærer. Ut ifra det jeg tenker om meg selv, så vet veldig få folk hvordan jeg faktisk er. Jeg deler kun informasjon som jeg tror er relevant for andre, istedenfor å bare være åpen. Klart, hvis folk spør meg om ting, så svarer jeg åpent. Det høres sikkert rart ut for mange og det er jeg klar over først nå.

Tidligere i mine yngre år var jeg mye mer åpen og kommuniserte mye lettere med folk. I mitt voksne liv i en ny by med nye mennesker deler jeg omtrent ingenting. Nå som jeg er klar over dette, ønsker jeg å dele mer med folk rundt meg. Og når det kommer til psykiske problemer, hvem vet? Kanskje jeg kan hjelpe andre med sine problemer nå når jeg først har åpnet denne døren?

Mange tenker at det å blogge om psyke er et rop etter oppmerksomhet, sympati osv. Vel ja, det kan jeg være enig i. Men er det egentlig så galt da?

Jeg ser mange positive grunner til å fortelle om meg selv:

- Bidrar til at folk rundt meg forstår meg bedre og det er jeg litt avhengig av sosialt
- Føler meg lettere ved å være åpen
- Forklarer hvorfor jeg ikke har vært sosial på en stund og nå skjønner folk at det ikke har noe med        dem å gjøre
- Har fått en del sympati, og ja det føles faktisk veldig bra ut, ser at folk bryr seg overraskende mye
- Har fått mange gode råd som hjelper i min nåværende situasjon
- Kan hjelpe andre som trenger noen å snakke med

Så klart trenger man ikke å dele absolutt alt. Men psykiske problemer er slett ikke å dele alt. Det er ingen skam at livet ikke er på topp til en hver tid. Hadde alt vært stabilt og flott hele tiden, hadde man da egentlig vært lykkelig noen gang? Da har man jo ingenting å veie det opp mot. Det er ofte kontrastene; sorg og glede, som setter standarden, sier nå jeg.
Livet mitt har vært som en bergogdalbane og det er all motgangen som får meg til å sette pris på alt det gode. Så klart går det andre veien også, så når ting er kjipt så blir det ekstra ille om jeg tenker på hvor fint alt var når jeg var glad. Men dermed blir motivasjonen for å få det bra enda større og når gleden kommer tilbake, så verdsetter jeg den som om jeg ble født på nytt. Dette høres kanskje dramatisk ut for deg. Men hvis du har sett meg glad, så vet du at det er en grunn til at jeg omtrent er i ekstase og vil gjøre alt det jeg elsker å gjøre samtidig, og helst på samme dag. Og nei, jeg er klinisk ikke-bipolar, hvis du tenkte noe i den retningen. Poenget er: vi trenger motgang for å kunne føle glede, tror jeg.

Psykiske problemer blir vel ansett som en tabu å snakke om, fordi folk ønsker å få fram sine beste sider. Men hva er egentlig de beste sidene? Er det å framstå som vellykket og lykkelig eller er det å faktisk være det?

Hilsen Elida Berentsen