søndag 18. mars 2018

Hvorfor dele personlige problemer?

Tusen takk for all støtten jeg fikk i forbindelse med det første innlegget mitt, det betyr utrolig mye for meg. Jeg hadde aldri trodd at så mange mennesker skulle engasjere seg.

Jeg har alltid vært en person som ikke deler mine personlige problemer, med noen. Omtrent. Jeg forteller kjæresten fordi det er relevant å forstå hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Andre, nei da føler jeg at jeg legger problemer unødig over på dem. Jeg har alltid tenkt at jeg klarer alt og at jeg ikke trenger noen andre enn meg selv.

Men for en stund siden hørte jeg om en psykologisk modell, kalt "Joharis Vindu":


På denne linken finner du en video som forklarer modellen: https://ndla.no/nb/node/116760?fag=2603

Denne modellen ga meg innblikk i hva jeg deler med folk og hva det innebærer. Ut ifra det jeg tenker om meg selv, så vet veldig få folk hvordan jeg faktisk er. Jeg deler kun informasjon som jeg tror er relevant for andre, istedenfor å bare være åpen. Klart, hvis folk spør meg om ting, så svarer jeg åpent. Det høres sikkert rart ut for mange og det er jeg klar over først nå.

Tidligere i mine yngre år var jeg mye mer åpen og kommuniserte mye lettere med folk. I mitt voksne liv i en ny by med nye mennesker deler jeg omtrent ingenting. Nå som jeg er klar over dette, ønsker jeg å dele mer med folk rundt meg. Og når det kommer til psykiske problemer, hvem vet? Kanskje jeg kan hjelpe andre med sine problemer nå når jeg først har åpnet denne døren?

Mange tenker at det å blogge om psyke er et rop etter oppmerksomhet, sympati osv. Vel ja, det kan jeg være enig i. Men er det egentlig så galt da?

Jeg ser mange positive grunner til å fortelle om meg selv:

- Bidrar til at folk rundt meg forstår meg bedre og det er jeg litt avhengig av sosialt
- Føler meg lettere ved å være åpen
- Forklarer hvorfor jeg ikke har vært sosial på en stund og nå skjønner folk at det ikke har noe med        dem å gjøre
- Har fått en del sympati, og ja det føles faktisk veldig bra ut, ser at folk bryr seg overraskende mye
- Har fått mange gode råd som hjelper i min nåværende situasjon
- Kan hjelpe andre som trenger noen å snakke med

Så klart trenger man ikke å dele absolutt alt. Men psykiske problemer er slett ikke å dele alt. Det er ingen skam at livet ikke er på topp til en hver tid. Hadde alt vært stabilt og flott hele tiden, hadde man da egentlig vært lykkelig noen gang? Da har man jo ingenting å veie det opp mot. Det er ofte kontrastene; sorg og glede, som setter standarden, sier nå jeg.
Livet mitt har vært som en bergogdalbane og det er all motgangen som får meg til å sette pris på alt det gode. Så klart går det andre veien også, så når ting er kjipt så blir det ekstra ille om jeg tenker på hvor fint alt var når jeg var glad. Men dermed blir motivasjonen for å få det bra enda større og når gleden kommer tilbake, så verdsetter jeg den som om jeg ble født på nytt. Dette høres kanskje dramatisk ut for deg. Men hvis du har sett meg glad, så vet du at det er en grunn til at jeg omtrent er i ekstase og vil gjøre alt det jeg elsker å gjøre samtidig, og helst på samme dag. Og nei, jeg er klinisk ikke-bipolar, hvis du tenkte noe i den retningen. Poenget er: vi trenger motgang for å kunne føle glede, tror jeg.

Psykiske problemer blir vel ansett som en tabu å snakke om, fordi folk ønsker å få fram sine beste sider. Men hva er egentlig de beste sidene? Er det å framstå som vellykket og lykkelig eller er det å faktisk være det?

Hilsen Elida Berentsen


lørdag 17. mars 2018

Dagen jeg "forsvant" fra virkeligheten. Advarsel: sterkt innhold, psykisk lidelse.

Idag åpner jeg bloggen min igjen. Jeg har mye å dele både med dem rundt meg og andre som interesser seg for psykisk helse. Den starter med en mystisk, uhyggelig historie, men der ifra kan det bare gå oppover, tror jeg.

Ifjor 04. juni skjedde det noe forferdelig jeg aldri visste kunne skje. Jeg forklarer det med mine ord før jeg forklarer det kliniske aspektet;

Jeg var på tur i skogen en solskinnsdag med en barndomsvenn, en jeg nettopp hadde truffet igjen etter mange år uten kontakt. Vi satt å pratet, en nokså dyp samtale om nå og da.
Etter en tid "spacet" jeg ut av min egen bevissthet på bare et øyeblikk.
Omgivelsene ble fremmed, lyset skarpere, trærne vakrere.
Hendene mine var fremmed, kroppen min ble lett og tankene fjerne. Det føltes ut som et kraftig tilfelle av "deja vu" (følelsen av å ha opplevd noe tidligere som man i virkeligheten opplever for første gang.
Vennen min fortsatte å prate, jeg observerte, lyttet, men reagerte ikke på ordene.
Følelsene mine forsvant, jeg ble nøytral.
Solen som nettopp hadde varmet meg, ble helt irrelevant. Alt var vakkert, men helt fremmed og betydningsløst.
Gleden som vennen min alltid spredde, nådde ikke "inn".
Alt virket som en drøm eller et fjernt minne.
Jeg så, hørte, luktet alt, men ingenting ble prosessert, kun observert.
Hva skjer?
Er jeg her?
Skjer dette nå?

Jeg gikk hjem og la meg til å sove.

Jeg stod opp etter en lang natts søvn... Til min forferdelse, ingenting hadde forandret seg....

Da kjæresten min kom hjem fra jobb, var planen å gå ned til sentrum for å handle sko. Jeg fortalte ham hva som hadde skjedd og at jeg ikke skjønte noe av det. Jeg satt der, helt fjern fra min egen eksistens og så på hendene mine. Studerte dem nøye, alle porene, fargene, blodårene på undersiden av håndleddene mine. Aldri har jeg sett så nøye på dem, fascinert over alle disse detaljene.
Fysikken min føltes bedre ut enn noen gang, lett i kroppen, mye energi og klar for hva som helst. Da mener jeg klar for å reagere om noe forferdelig skulle skje, klar for å overleve hva som helst.
Hele min virkelighet var snudd på hodet.

Han visste jo heller ikke hva han skulle tenke, samme som meg. Vi bestemte oss for å handle sko, tross omstendighetene. Han prøvde på mange, jeg prøvde et par ulike og hadde ikke noen særlig formeninger om de. Jeg var heller fascinert, igjen. Den flotte konstruksjonen på skoene og de vakre materialene. Skulle jeg kjøpe noen? Nei, det ga ingen mening.

Den dagen konkluderte jeg med at det sikkert var en psykose og at det kom til å gå over om jeg ikke tenkte så mye på det.

Jeg fortsatte dagene, men det var fjernt å ha samtaler med folk. Jeg jobber som daglig leder i mitt eget firma og er eneste ansatt selger, det var ingenting annet å gjøre enn å fortsette som før, tenkte jeg.

Den ene dagen ble det veldig ille da jeg kjørte bil, så jeg kjørte rett til legevakten i frykt om at jeg kom til å "sovne inn", slik som det føltes der og da. Jeg turte i hvert fall ikke å kjøre bil slik. Jeg ble der resten av dagen og etter 4 timer fikk jeg snakke med en psykiater.

Jeg forklarte følelsen til henne. Hun begynte å snakke med meg om andre ting, sikkert for å avlede meg fra tankene på symptomene over på noe annet. Det hjalp litt. Til slutt konkluderte hun med at det ikke var noe galt med meg, men at jeg sikkert burde prøve å få bedre selvtillit og å bli en mer ryddig person. Dermed anbefalte hun meg to selvhjelpsbøker; en om å jobbe med å få bedre selvtillit og en om å lære å rydde hjemme for å få et "ryddig liv". Jeg kjøpte begge, begynte å leste den om selvtillit og synes det var ekstremt "ufaglig" så jeg la den fra meg halvveis. Den var skrevet av en person som ikke har noen utdannelse innen psykologi og slike bøker interesser meg ikke, altså bøker som ikke er vitenskapelige. Den om rydding startet jeg ikke på, da det ble for "far out" for min del.

Dagene gikk og ingenting forandret seg. Jeg bestilte time hos fastlegen da ca. en uke var gått. Jeg kom dit og forklarte situasjonen og symptomene mine. Fastlegen hadde ikke hørt om dette før. Han hadde hørt om lignende; "delirium" og "brainfog" som kan være et symptom på mange sykdommer. Det er det som er skummelt. Symptomene mine kunne indikerte på at det var noe alvorlig galt. Hvis man har en alvorlig sykdom så oppstår ofte en slik "fjernhet", feks. i forbindelse med infeksjoner, hjernebetennelse, mangelsykdommer eller sepsis. Dette gjorde ikke ting bedre, men heller ikke værre. Jeg var desperat etter en diagnose som kunne forklare alt og om sykdommen var alvorlig var slett ikke en bekymring jeg hadde. Jeg ville bare vite hva som skjedde med meg, slik at en eventuell behandling kunne starte. Han tok blodprøver, bestilte CT-scan av hodet og time hos nevrolog.

Ukene gikk, CT-scan og blodprøver var fine. Jeg besøkte legen igjen og ba om å få time hos psykolog, i tilfelle det var psykisk. Han henviste meg, selv om han fremdeles prøvde å få utelukket om det kunne være noe fysisk.

I september fikk jeg time hos Nydalen DPS. Jeg forklarte hva som hadde skjedd til tre psykologer og ingen av dem hadde noe anelse om hva det kunne være. Derimot spurte de meg om mange andre ting og fant ut at de ønsket å utrede meg for bipolar lidelse. Ifølge dem; negativt. Så fant de ut at de skulle utrede meg for ADD/ADHD. Denne diagnosen fikk jeg. I mellomtiden var jeg hos nevrolog og de testet refleksene mine og gjorde undersøkelsene: EEG (Registrering av den elektriske aktiviteten i hjernen) og EMG (registrering av musklene i hjernen). Alt var i orden ifølge nevrologen. I januar tok jeg EKG(hjerterytmemåling) for å teste om hjertet mitt var bra, slik at jeg kunne begynne på ritalin. Alt var ok også startet jeg på ritalin. Da ble fjernheten min enda verre, så jeg sluttet etter en uke..

Helt siden juni har jeg prøvd å finne ut selv hva som er galt med meg, da helsesystemet er tregt og det var ingenting av den "hjelpen" jeg hadde fått som hadde noen som helst effekt. Jeg har også ringt rundt til psykologer, leger og så klart HELFO, som heller ikke visste noe. På nett har jeg funnet en drøss av artikler som beskriver de samme symptomene, og jeg har selv konkludert med at jeg har det som på fagspråket kalles; "Depersonalisering". Dette har jeg spurt helsepersonell i Norge om, men ingen av de jeg har snakket om har hørt om det.

Det jeg har fått beskjed om av psykolog, venner og familie, er at de tror jeg har sykdomsangst og at det er derfor jeg prøver å finne en diagnose som passer meg.

Vel, jeg forstår at det kan virke slik fra utsiden. Folk ser at jeg bruker hele min fritid på å lese om hjernen, psykologi, det sympatiske nervesystemet, det pariasympatiske nervesystemet, hormoner, fysiske sykdommer, binyrer (Hvor kortisol blir produsert)  og ja, generelt sykdom. Ja, jeg gjør det. Jeg har brukt omtrent alle timene i døgnet hvor jeg har tid til å lese, for å finne ut hva som er galt. Men har jeg angst for å ha en sykdom? Har jeg angst i det hele tatt? Det burde jo være et relevant spørsmål. Svaret er nei på begge. Jeg har ikke angst for å ha en sykdom, jeg håper sterkt at jeg har en sykdom, slik at det kan behandles. Angst hadde jeg før 04.juni, før jeg "spacet ut". Angsten forsvant også, og det er faktisk meget relevant. Angsten har jeg faktisk savnet, sykt nok.

En annen ting, fysisk smerte er også omtrent forsvunnet. Jeg har slått meg flere ganger, bryr meg ikke, går videre.

Totalt har jeg vært hos legen i hvert fall 10 ganger angående dette, gått til psykolog hver uke fra og med september(3 ulike), vært hos nevrolog, tatt CT scan, EGG, EMG, EKG, blodprøver 4-5 ganger, hormonprøver, vært innlagt en dag på sykehuset (Fant ingenting galt).

Så ja. Idag er det den 17. mars. Hvor står jeg nå?

Jeg har faktisk funnet en psykolog i Norge som spesialiserer seg på "Depersonalisering", her i Oslo. Jeg har også snakket med han og han skrev til meg etter at jeg forklarte han symptomene mine; "Det høres definitivt ut som du lider av depersonalisering, det er en egen diagnose. Dette kan du bli helt frisk fra med denne behandlingen: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=31413&a=2.

Jeg ble ikke lettet, heller ikke det motsatte, fremdeles nøytral. Jeg spurte han om pris og selvfølgelig er ikke han under Helfo og dermed ikke en del av det offentlige. 1600,-per time og han anbefalte minst 5... Dammit, jeg har ikke råd.. (Har nettop pådratt meg en kraftig gjeld, siden jeg har gjort noen store livsendringer på kort tid som kostet mye penger og som nesten kostet meg det beste jeg har i livet. Heldigvis beholdt jeg det kjæreste jeg har.)

Jeg fant ei i det offentlige som driver med kognitiv terapi da, og skal snart til henne og se hva hun kan gjøre.

Ellers leste jeg en bok her om dagen av Katharine Donelly (PhD, cognitive behaviour therapist.): "Overcoming Depersonalization".

Den var meget bra og jeg har lært mye om denne tilstanden og hva jeg selv kan gjøre for å bli bedre. Noen mennesker blir bedre og blir helt kvitt depersonalisering, mens noen blir sånn i årevis og kanskje ut livet. Selv om jeg ikke har noe særlig "livsgnist" igjen, så har jeg et sterkt ønske om å bli bedre og har bestemt meg for å gjøre hva som helst. Hvis noen der ute vet om noen spesialister i det offentlige som kan hjelpe, så setter jeg uendelig pris på fullt navn/kontaktinfoen deres. Også, hvis det er noen der ute som har gått/går igjennom det samme, så hadde det vært fint å snakke. Jeg er også her for folk som trenger det, enten om det gjelder det samme eller andre psykiske lidelser.



Psychology today beskriver det slik:


Depersonalization/Derealization Disorder

Definition

Depersonalization/derealization disorder is an altered state of self-awareness and identity that results in a feeling of dissociation, or separation, from oneself, one’s surroundings, or both. Because it is normal to feel this way briefly and occasionally—due to side effects of medication, recreational drugs, or some other physical or mental health condition—depersonalization/derealization disorder is usually diagnosed only if such feelings of detachment frequently recur, cause anguish, and interfere with your quality of life.

Symptoms

People with this disorder will generally start showing signs in early childhood; symptoms rarely occur for the first time in adults over the age of 40. Depersonalization is a sense of experiencing your own behavior, thoughts, and feelings from a dreamlike distance. You may feel emotionally numb, or as if you are not controlling your own words and actions. You may also feel detached from ordinary sensations, such as touch, thirst, hunger, and libido. Derealization is a sense of distance from activities going on in the world outside of yourself. The world may even seem distorted and somewhat unrecognizable, as if objects are the wrong size or color, time is speeding up or slowing down, or sounds are louder or softer than expected.
The feeling of disconnection associated with depersonalization/derealization disorder is more akin to watching events and activities unfold in a movie or on a computer screen, rather than actually participating in what is going on around you. Episodes may last for hours or days at a time and recur for weeks, months, or even years. At all times, you are aware of both your inner thoughts and what is going on around you, so you are conscious of the fact that you feel detached from yourself and your surroundings. These episodes may cause extreme distress and make it difficult for you to function normally at work, in school, or in a social setting. It’s common for people with depersonalization/derealization disorder to fear that they don’t really exist, or that their symptoms are the result of irreversible brain damage.

Causes

Depersonalization/Derealization Disorder occurs with equal frequency in both men and women. A history of severe stress, neglect, or physical or emotional abuse can lead to depersonalization/derealization disorder. Any of these conditions can also trigger symptoms. Studies have shown that poor sleep quality is associated with more severe symptoms of dissociation.

Treatments

Since depersonalizaton/derealization disorder often occurs with (and can be triggered by) other mental health problems, such as anxiety and depression, treatment can be difficult. For treatment to be successful, the therapist must develop an individual plan and ultimately address all symptoms and conditions. A close eye should be kept on whether the patient experiences any suicidal thoughts or impulses. Various psychotherapies can be helpful to those who suffer from the disorder, including cognitive and behavioral techniques, grounding exercises, and psychodynamic therapy. In addition to psychotherapy, antidepressant and anti-anxiety medications are often used to treat depersonalization/derealization disorder. Research indicates a need for more alternative treatments that are based on the case studies and experiences of clinicians who specialize in dissociative disorders.
https://www.psychologytoday.com/conditions/depersonalizationderealization-disorder



Andre kilder til interesserte:

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4987537/

https://www.webmd.com/mental-health/depersonalization-disorder-mental-health#1

https://www.msdmanuals.com/professional/psychiatric-disorders/dissociative-disorders/depersonalization-derealization-disorder

Dette er beskrivelser fra folk som sliter/har slitt med DP:
https://themighty.com/2017/08/what-is-depersonalization-mental-health/

Også finnes det faktisk en artikkel på norsk, av Lars Dehli:
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=31413&a=4


Jeg synes det er viktig å understreke at jeg ikke er deprimert. Jeg kan kun føle sorg i korte perioder og det er faktisk noe jeg verdsetter (Heller føle noe enn ingenting). Glede har jeg følt lite av, men det har skjedd og de øyeblikkene er de jeg lever for! Så til venner og familie: Jeg har det verken kjipt eller bra, men det kunne ha vært mye verre!

Jeg kommer til å oppdatere om hvordan det går videre, for denne kampen skal kjempes til den er over!

Takk for interessen, hilsen Elida :)